Velkommen til Magnor


Magnor har en rik kultur- og industrihistorie som vi ønsker at flere skal få kjennskap til. Vestres mål er å bidra til at Magnor blir en internasjonal merkevare, og det skal vi gjøre ved å knytte områdets stolte historie til morgendagens bærekraftige løsninger.

Tettstedet Magnor ligger i Eidskog kommune sør i Innlandet. Det er bare elleve mil til Oslo, og Sverige ligger et steinkast unna. Nærmeste by er Kongsvinger med 18 000 innbyggere og Arvika i Sverige med 26 000 innbyggere. Denne nærheten til Sverige er en av tingene som begeistrer oss ved Magnor, for vi tror på industrisamarbeid i Skandinavia og på å utnytte styrkene til hvert enkelt land.

Vi kommer i godt selskap på Magnor – i Eidskog kommune er nemlig varehandel og industri de to største næringene. Via riksvei 2 gjennom Magnor er Norge forbundet med Sverige og resten av EU. Dette er etter Svinesund den mest trafikkerte grenseovergangen mellom Norge og Sverige, og over 8 000 biler passerer hver dag.

Historie

I mer enn 7 000 år har det har vært ferdsel, produksjon og handel på Magnor. Skogsmenn og folk til fots, til hest og i båt langs Vrangselva slo seg ned her. Arkeologer har funnet pilspisser av flint fra 800 f.Kr og fangstgroper og stokkebåter fra 400 f.Kr, noe som bekrefter at området tidlig ble befolket. I 871 tok Harald Hårfagre Värmland fra Erik Sveakonge, og det var starten på flere hundre år med norsk herredømme i hele denne regionen.Sammen med noen tusen stridsmenn reiste Olav den Hellige gjennom skogene langs Vrangselva i 1028. Etter at han døde under slaget på Stiklestad i 1030, begynte pilgrimsvandringene til Nidaros nesten umiddelbart. Folk ville se den hellige kongen, og mange kom fra Europa på sommer- og vinterveier som gikk gjennom Magnor. Nylig har den gamle pilegrimsleden blitt rustet opp og gjenåpnet.

Først i 1389 ble Värmland endelig overført tilbake til Sverige da dronning Margareta overtok makten. Noen hundre år senere, rundt 1610, kom de første innvandrerne til Norge gjennom Magnor. Dette var skogfinner kjent for sine svedjeteknikker – de svidde av skog for å få god dyrkingsjord til rug.

Det har alltid vært et godt forhold mellom folk på begge sider av grensen i dette området. Det sies at da den svenske general Armfeldt skulle bygge opp sin arme mot Norge i 1808, nektet han å ha med värmlendinger fordi det var så mange inngifte over grensen. På norsk side vegret bøndene i Eidskog seg mot å gå til krig mot sine gode naboer i Värmland. Den første postvegen og rikstelefonforbindelsen mellom Stockholm og Christiania gikk også gjennom Magnor.

Industri

Takket være sin strategiske beliggenhet er Eidskog omtalt allerede i Snorres kongesagaer og senere opp gjennom århundrene av betydningsfulle personer på gjennomreise. Magnor er et stedsnavn som ofte dukker opp i den verdensomspennende reiselitteraturen på mange forskjellige språk. Magnor var på ingen måte ukjent i den store verden på 1800‐tallet.

I 1833 åpnet det første av flere spikerverk i Eidskog, og på 1850-tallet slo teglindustrien rot på Magnor. Ettersom Eidskog ikke hadde Glomma som fløterelv, måtte skogen foredles på eget sagbruk med plankekjøring frem til nærmeste jernbanestasjon. I 1871 ble Christiania og Stockholm endelig knyttet sammen med jernbane, og fremdeles har Norge forbindelse til resten av Europa via banen som går gjennom Magnor. Jernbanen skapte nye arbeidsplasser ettersom tømmer, spiker, tegl og eksportvarer kom raskere frem til utskipingshavner.

Mot slutten av 1800-tallet var Magnor et godt utbygget industrisamfunn med Europas største krittpipefabrikk, mølle, jernbruk, teglverk, sagbruk, ovnstøperi, glassverk og annen småindustri. Vestre ønsker å utrette noe av det samme som de håndsmidde hesteskoene fra Magnor, som i sin tid ble berømte for sin kvalitet og gjorde det lille grensesamfunnet kjent over hele landet.

Fredsmonumentet

I 1914 åpnet Fredsmonumentet på Magnor i anledning 100 års fred mellom Norge og Sverige. Arkitekten Lars J. Lehming fra Stockholm fikk oppdraget med å utforme det, og han gjorde jobben gratis. Monumentet består av to massive granittsøyler plassert på samme kraftige sokkel. Øverst står det to personer vendt mot hverandre. De holder hverandre i hendene, og mellom seg bærer de et kornbånd. De er Norge og Sverige. To frie, selvstendige folk med den samme bakgrunnen, som forenes i vennskap, fred og kultur. Monumentet uttrykker akkurat det som Vestre ønsker å jobbe for – et tett samarbeid mellom to land som har sine ulikheter, men som utfyller hverandre på en veldig god måte.

Ved krigsutbruddet i 1940 ble riksgrensa på Magnor stengt. For broderfolket var det tungt å bli holdt vekk fra slekt og venner i fem lange år. Gjennom Eidskog ble det smuglet store mengder kurermateriell, illegale brev og trykksaker fra Oslo til Stockholm og vice versa. Willy Brandt, som senere ble tysk forbundskansler, flyktet forbi Fredsmonumentet på grensen, og det samme gjorde minst 6 000 andre flyktninger. Da London radio 7. mai 1945 kl. 18:30 meldte at krigen var over, strømmet folk til Fredsmonumentet. De møttes i stor glede. De norske barna fikk boller og brus fra Sverige, og gamle venner og slektninger kunne endelig hilse på hverandre igjen etter fem års ufrihet og adskillelse.I 1959 ble det opprettet et kultursenteret på grensen ved Magnor av de de to sosialdemokratiske statsministrene Einar Gerhardsen og Tage Erlander. Det fikk navnet Morokulien av radiomannen Lennart Hyland fra Sverige og Randi Kolstad fra Norge i forbindelse med et radioprogram som het Över alla gränser. Navnet er bygget opp av det norske ordet «moro» og det svenske ordet «kul», som har samme betydning.

Hans Børli

I 1918 ble Hans Børli født i Eidskog. Etter hvert ble det tydelig at han var en begavet lyriker, og han ble en av Norges mest kjente diktere. Børli arbeidet hele sitt yrkesaktive liv som tømmerhogger og var en viktig inspirator for arbeiderbevegelsen. Utgangspunktet for diktningen var skogen og livet der, og derfor fikk han tilnavnet «skogens dikter», men han var også opptatt av politikk og eksistensielle spørsmål om tro og tvil. Børli ble tildelt en rekke litterære priser, og han fikk krigspensjon for grenselosvirksomheten sin i løpet av andre verdenskrig.